RIP Barvestads Billie Jean

                         02012010  - 09092013

I går forlot vår kjæreste Jeanie oss.... For alltid...

Dette er det absolutte vondeste som jeg  har vært med på i denne hundeverdenen som vi her hjemme lever i...

Det er aldri noe enkelt å la noen av våre kjære ta veien over regnbuen, men det som var så ekstra spesiellt med Jeanie, var at hun forventet vi skulle bli en gammel klok hund, som vår Julianne skulle få vokse opp med og ha med seg overalt....  For det var akkurat sånn type hund Jeanie var... Hun har alltid vært en utrolig enkel sjel, som har gjort som hun har fått beskjed om, enten hun kunne det eller ikke. Hvis hun ikke forstod, når det gjalt f.esk trening, så var det oftest bare å vise hun en gang til hvordan det skulle gjøres og rose på de rette stedene, så forstod hun....

Husker vi hentet henne hos Annicka Barvestad i Sthlm for 3,5 år siden. Vi hentet henne til meg i bursdagsgave faktisk....  Og husker godt den første turen i skauen med den nye flokken hennes

Jeanie har hele tiden vært en enkel hund. Vi har alltid sagt at hun er som de hundene man leser om i bøkene. Ikke no vanskligere enn det liksom ;) Vært en engel å ha med, har vært en flott lydighetshund for meg, som alltid har gitt 110 % når vi trente, elsket å gå spor, bade og ikke minst, vise hvor flott og pen hun var.

Her ble hun BIR, fikk sitt Cert i Sthlm 2011. Jappen og Billie Jean i den store ringen.  

 I lydighetsringen ga hun alltid sitt beste, om det var steikende varmt, eller bitende kaldt...  Vi var klare til debut i kl 3 nå i oktober, men vi rakk da aldri det, dessverre....

 Vi rakk aldri å gå så mye spor, men de få gangene vi gjorde det eller tok et par felt sa vi alltid at dette må vi gjøre mer av, for hu ga jo alt og var knallflink!!!

 Og Jeanie har alltid vært den mest kosete hund jeg har vært borti...

Her kommer noen bevis...

Og ettersom vi hadde en så fantastisk flott tispe, så kunne vi jo ikke la være å finne en like flott hannhund til henne når vi ville ha valper.

Dro i fjor sommer ned til Valdemarsvik og besøkte en flott herremann som Jeanie forelsket seg i ved første øyekast!

Og ut av dette møte, kom det 8 små til verden 4. okt 2012.

Her kom det kun en tispevalp, lille Apple, som ble værende hos oss. 

Det er vi jo selvfølgelig veldig glade for i dag, selvom hun ikke kan fylle plassen til Jeanie...

Og når A-kulllet hadde kommet, fant vi ut av B-kullet ikke var langt etter. ;)

Vi skulle få lov til å bli foreldre!  Og det ble vi 22. mai i år.

Og alle hundene våre tok imot henne med åpne labber

Men Jeanie utmerket seg igjen som den meget spesielle hunden hun var...

Rolig rundt babyen, vasket henne forsiktig og gikk pent ved siden av vogna. Når Julianne lå inne i senga vår og sov og begynte å gråte når hun våknet, så begynte Jeanie å pipe og stresse i hundegården når vi var ute.  Hun hørte jo dette lenge før oss...

Måtte jo gi oss beskjed at vi måtte gå inn til Julianne.

Jeanie og Jølle fikk være med som fotomodeller hos en kamerat av Jappen også.

Det var veldig morsomt å se hvor flinke de var med en bitteliten baby.

 Og i løpet av sommeren har vi trent litt nå og da, for å kunne debutere i klasse tre i høst. Målet var å starte på klubbens stevne 12. oktober. Vi har flira mye av det, for mye av klasse 3-øvelsene kunne hun, men avstandskommando med stå, har jeg gruet meg litt for, og utsatt i det lengste...

Men nå i august fikk jeg begynt med det, og bank i bordet, vi begynte å få det til!!!

Så jeg gledet meg max!

Og vi måtte til Sverige for å ta MT på Jeanie, for det rakk vi ikke før baby brått kom til verden. Det er en mentaltest som er en del tøffere enn Funksjonsanalyse vi kjenner her hjemme. Dette ville vi trenge for å få det svenske championatet hennes, da det er krav i Sverige. Certet fikk hun jo som junior, men det lå hvilende.

Meldte oss på i Hällefors 1. september.

Men i slutten av august på en trening, merket jeg at Jeanie ikke var seg selv... Hun hadde vondt i ryggen/nakken... Hun stønnet forsiktig når hun hoppet over hinderet...

Og Jappen begynte å bli syk, skikkelig influensa... Det så ut til å spøke for MT vår. Hvis hunden er syk, blir det helt feil og urettferdig. Og jeg kunne nok ikke klare å gå med Jeanie i løypa med Julianne i vogn eller bæresele...

Jeg fulgte med hvert skritt hun tok i skogen, tok hun ut av flokken for å la henne få rolige turer, og fredagen før vi skulle ta testen, sier Jappen at jeg nok bør få en massasjerunde på henne, og her var det litt låsninger i nakken.

Ikke så rart tenkte jo vi, da det går unna på skogen

Og på lørdagen, dagen før MT, ringer de fra klubben i Sverige for det var noe papirer fra MH de ikke fant (fordi det var tatt i Norge). Jeg sier det som det er , at hunden har låsninger og er ikke frisk. Så vi trakk oss fra hele MT.

De låsningene ble vi anbefalt å dra til en kiropraktor med, og da dro vi til Rannveig Bomann i Fredrikstad. Hørt mye positivt om henne, og ble ikke skuffet!

Fikk time hos henne da på tirsdag, vi er nå kommet til 3. september.

Hun gikk over henne, og låste opp både nakke og litt i hofta.

Fikk beskjed om å trene forsiktig og ikke la henne buse med flokken på noen dager.

Det gikk fint i noen dager, fant ny MT som raseklubben i Sverige skulle ha i Örebro 29. september, og tenkte at da ville Jeanie være frisk og rask igjen.

Fredag 6. sept var vi til ny massasje, og hun var blitt så bra at jeg slutte med Rimadyl som hun hadde fått nå. Virket i god form! :) Så lørdagen tok jeg henne med resten av flokken en tur på skauen, og hun var jo roligere enn vanlig, men allikevel virket hun glad og fornøyd.

Var inne og tok litt bilder av Julianne på kvelden, og Jeanie fulgte med så godt hun kunne. Vi reagerte litt på at hun virket så hoven i magen, men var så i form.

Tenkte ikke så mye mer på det, men utover søndagen, ble hun værre... Feber, kortpustet og orket ikke ligge. Ville helst stå.

Og søndag som det var, ringte jeg dyrlegevakta, og spurte om råd. De sa at dette kunne jo være livmorbetennelse, men uansett, ville de ikke gjøre annet enn å sette henne på drypp over natta, før de ville åpne henne og operere dagen etter. Provosert nok som jeg ble, valgte vi å våke over henne over natten selv, ettersom Rannveig kunne ta imot oss på mandags morgen.

Det var en lang natt, men er glad for den lille kosen vi hadde i senga...

Hu lå mellom oss og trykket seg imot oss, akkurat som om hun selv skjønte at dette er siste gangen.....

Mandag dro vi til Fredrikstad igjen, tok blod- og urinprøver og det viste tydlig tegn på infeksjon, men ikke helt hvor.... Tok røntgen av bakre del og så en ganske så tom magesekk, for matlysten har jo vært laber i de siste dagene... Lever og milt var forstørret, så hun tok bilde av fremre del også.... Der så vi ingenting.... Var for mye væske der, så vi måtte videre. Her måtte det evt åpnes og da måtte hun ligge under overvåkning, og da måtte vi flyttes. Dro da til Jeløya, og hun sendte over journalen mens vi var på vei.

Kommer inn og blir lagt rett inn til ultralyd, og det var ikke noe hyggelig syn...

Her var det fler utvekster på høyre side av hjertet, og masse grums rundt, som vi ble forklart var syster som ganske garantert var ondartet, altså kreft...

Åh som de siste årene våre gikk i reprise! Og vi skjønte jo at her var det ikke noe håp om å bli frisk igjen. Så det var ikke noe valg for oss annet enn å si farvel...

Det var da ikke dette som skulle skje!!!!

Ikke med vår kjære Jeanie!!!

Hun som jeg skulle jobbe mot lp-championatet med, se fler valper etter leke bak huset vårt, leke videre i utstillingsringen med, lekte med tanken på å jakte fler Cert i andre land med, lekte tilogmed med tanken å starte i bruks etterhvert.

Og ikke minst, hun skulle jo være Juliannes støtte opp igjennom barneårene, slik som jeg hadde Schila..

At verden kan gå i sånn grus på så kort tid, er nesten ikke til å tro...

Men vi sitter igjen med en utrolig glede over å ha hatt en sånn fantastisk hund hos oss, og det gjør det jo ikke noe værre, at alle valpekjøpere er så fornøyde med avkommene hennes.  Hun skulle bare vært her i minst 10 år til!!!!!

Livet kan være urettferdig.... Hun ble bare 3,5 år.....

Her kan dere lese om hemangiosarkom. Det er diagnosen.

http://www.spodan.com/no/2472.html

Dette ble en lang blogg denne gangen, men føler det er viktig å fortelle hvordan dette er, da jeg er veldig dårlig på å prate om dette. Det blir utrolig mye tårer om dagen...

Vil også få takke for alle kommentarer på Facebook og meldinger.  

Telefoner har jeg ikke svart på i det siste...

Føler virkelig at dette var altfor tidlig for jenta mi å reise over regnbuen...

                                      Hvil i fred vår Billie Jean